Hopp til innhold

Kyrill av Alexandria

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kyrill av Alexandria
Født376[1]Rediger på Wikidata
El Mahalla El Kubra
Død27. juni 444Rediger på Wikidata
Alexandria
BeskjeftigelsePaven av Alexandria og patriarken av hele Afrika, geistlig Rediger på Wikidata
Embete
NasjonalitetRomerriket
Kyrill av Alexandria på Commons

Kyrillos av Alexandria (gresk: Κύριλλος Ἀλεξανδρείας; koptisk: Ⲡⲁⲡⲁ Ⲕⲩⲣⲓⲗⲗⲟⲩ ⲁ̅ also ⲡⲓ̀ⲁⲅⲓⲟⲥ Ⲕⲓⲣⲓⲗⲗⲟⲥ; født ca. 376, død 444) var patriarken av Alexandria fra 412 til 444. Han fikk sin posisjon da byen var på høyden av sin innflytelse og makt innenfor Romerriket. Kyrillos skrev omfattende og var en lederskikkelse innfor kristologiske kontroverser på slutten av 300- og begynnelsen av 400-tallet. Han var en sentral figur i konsilet i Efesos i 431 som førte til avsettelsen av Nestorius som patriark av Konstantinopel.

Kyrillos er regnet blant kirkefedrene og kirkelærerne, og hans omdømme innenfor den kristne verden førte til hans titler som «troens søyle» og «kirkefedrenes segl»,[2] men han var hard, stridig og uforsonlig, og keiser Theodosius II fordømte ham for å oppføre seg som en «stolt farao»,[3][4] og de nestorianske biskopene ved Efesos erklærte ham som en kjetter og betegnet ham som et «uhyre, født og utdannet for kirkens ødeleggelse.»[5]

Kyrillos er velkjent for sin strid med Nestorius og for dennes tilhenger, patriark Johannes fra Antiokia, som Kyrillos fikk ekskludert fra konsilet i Efesos for at han hadde kommet for sent. Han er også kjent for sitt ansvar i forvisningen av novatianere (tilhengere av Novatianus) og jøder fra Alexandria, og ikke minst for å ha hisset opp og således utløst spenningene som førte til mordet på den nyplatonistiske og hellenistiske filosofen Hypatia av en kristen mobb. Historikere er uenige i hvilken grad bidra til drapet,[3] og særlig fra kristen side har det vært avvist og bedømt som anti-kirkelig.[6]

Kyrillos’ minnedag er nå 27. juni, som også er hans fest i den bysantinske og koptiske liturgien,[2] men den romersk-katolske kirke feirer ikke Kyrillos som en helgen og la til hans fest først i 1882 til datoen 9. februar. Denne datoen er benyttet de ortodokse kirker som følger vestlig riter. I 1969 ved revideringen av den katolske kalender ble hans festdag flyttet til 27. juni som er forstått som hans dødsdag, slik som det feires av den koptisk-ortodokse kirke i Alexandria. Den østlige ortodokse kirke og de bysantinske orientalske katolske kirker feierer hans festdag den 9. juni, og også, sammen med Athanasius av Alexandria, den 18. januar.[2]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]
Kyrillos av Alexandria, ikon.

Det er få kjente detaljer om Kyrillos’ tidligste liv. Han født en gang rundt 376 i den lille byen Didouseya på Nildeltaet som i dag har det arabiske navnet El-Mahalla El-Kubra.[7] Noen få år etter at han ble født ble hans onkel på morssiden, Theofilos av Alexandria, patriark av Alexandria.[8] Hans mor forble nær sin bror og under hans ledelse ble Kyrillos godt utdannet. Hans skrifter viser hans kjennskap til de betydelige kristne forfatterne i hans samtid, inkludert Eusebius av Cæsarea, Origenes, Didymus den blinde og forfattere ved kirken i Alexandria. Han mottok den formelle kristne utdannelsen som var vanlig på hans tid: han studerte lesning og grammatikk fra han var tolv til han var fjorten (390–392), retorikk og humanistiske fag fra femten til tjue (393–397) og til sist teologi og bibelstudier (398–402).

I 403 fulgte han sin onkel til «synoden ved eiketreet» i Konstantinopel,[9] et politisk motivert kirkemøte under påtrykk fra keiserinne Aelia Eudoxia som fordømte og avsatte Johannes Khrysostomos som patriark av Konstantinopel.[10] Året før hadde Theofilos blitt stevnet av keiseren til Konstantinopel for å unnskylde seg foran et synode som Khrysostomos skulle lede for å svare på anklager som var rettet mot ham av egyptiske munker. Theofilos hadde forfulgt dem som tilhengere av Origenes.[11] I ledelsen for soldater og bevæpnete tjenere hadde Theofilos marsjert mot munkene, brent ned deres boliger og mishandlet de som han fanget.[12] Theofilos kom mannsterk til Konstantinopel med tjueni av sine biskoper, og rådførte seg med de som var i opposisjon til patriarken og skrev en lang liste av stort sett ubegrunnede anklager mot Khrysostomos,[13] som på sin side nektet å akseptere lovligheten i et kirkemøte hvor hans fiender skulle være dommere. Khrysostomos kunne ikke forhindre prosessen og ble avsatt.

Patriark av Alexandria

[rediger | rediger kilde]

Theofilos døde den 15. oktober 412 og hans nevø Kyrillos, som fulgte sin onkels kirkepolitikk, ble gjort til pave eller patriark av Alexandria den 18. oktober 412, noe som skjedde etter voldelige opptøyer av hans tilhengere og de til hans rival, erkediakon Timotheus, som hadde støttet de som Theofilos hadde forfulgt med harde virkemidler.[14] Kyrillos fulgte sin onkel i en posisjon som hadde blitt mektig og innflytelsesrik, og som rivaliserte den til politiske prefekten (guvernøren) i en tid preget av uro og jevnlige voldelige konflikter mellom storbyens hedenske, jødiske og kristne innbyggere.[15] Han begynte å utøve sin autoritet ved å få kirkene til novatianere stengte og beslaglagde de hellige kar og kostbarheter.

Strid med prefekten

[rediger | rediger kilde]
Ikon av Kyrillos av Alexandria.

Orestes, praefectus augustalis, egyptisk guvernør av dets dioecesis, forsøkte standhaftig å motsette seg Kyrillos’ religiøse inntrenging i sekulære emner.[16] Orestes hadde fått posisjonen kort tid i forveien og slet med å utøve sin posisjon i striden mellom Kyrillos’ uforsonelige kamp mot hedninger, kjettere og jøder.

Spenningene økte mellom partene da Orestes i 415 utstedte en forordning som fremmet nye reguleringer angående visning av pantomimer og dans i byen, som tiltrakk seg store menneskemengder og tidvis førte til uro og opptøyer av varierende grad. Folk samlet seg for lese forordningen kort tid etter at det var satt opp ved byens teater. Kyrillos sendte grammaticus Hierax for lese bestemmelsene. De opprørte de kristne like mye som jødene. Ved en av disse samlingene leste Hierax høyt fra bestemmelsene og applauderte de nye reguleringene, noe som utøste bråk. Jødene mente at Hierax forsøkte å hisse opp folk til oppvigleri.[17] Orestes fikk Hierax offentlig torturert ved et teater. Hensikten var å slå ned opprøret og for det andre å markere hans sivile autoritet over Kyrillos.[18][16]

Sokrates Scholastikos, som skrev lenge etter hendelsene, har fortalt at da Kyrillos fikk høre om den strenge avstraffelsen av Hierex, truet han med å ta hevn over jødene i Alexandria med «den største hardhet» om ikke trakassering av de kristne opphørte umiddelbart. Da jødene fikk høre om Kyrillos’ trusler ble de enda mer rasende og det oppsto voldelige håndgemeng mellom jøder og kristne. Scholastikos hevdet at jødene planla å vekke de kristne om natten ved å rope at det var brann i Alexandrias kirke. Da de kristne kom ut i gatene, ble det sagt at «jødene umiddelbart kastet seg over dem og drepte dem».[19] Den neste dagen stormet Kyrillos i spissen for en stor menneskemengde jødenes synagoger og plyndret det de kunne og fordrev jødene ut av byen.[19] Sokrates Scholastikos, som neppe kan mistenkes for å gi et objektivt referat av hendelsene,[20] hevder at alle jødene ble forvist mens Johannes av Nikiû, som skrev en krønike på slutten av 600-tallet, sier at kun de jødene som var involvert i nattens hendelser. Historikeren Susan Wessel sier at det ikke er klart om Scholastikos var en novatist (tilhenger av Novatianus), hvis kirker Kyrillos plyndret og stengte, men han viser åpenbar sympati for dem og gjør det klart at Kyrillos ikke verget seg for å misbruke sin posisjon som patriark på å blande seg inn og overstyre rettighetene og pliktene til den verdslige makten, men «... Sokrates gir antagelig ikke nøyaktige og utvetydig informasjon om Kyrillos’ forhold til den keiserlige autoritet.»[20]

Kyrillos forvisning av jødene førte til at «Orestes [...] ble fylt av stor indignasjon over disse meddelelsene, og var omfattende sorgfull at en by av slik størrelse kunne plutselig ha blitt berøvet av en slik stor andel av sin befolkning.»[21] På grunn av dette ble striden mellom Kyrillos og Orestes ytterligere skjerpet, og begge skrev til keiseren for å klage over situasjonen. Til sist forsøkte Kyrillos å komme til en forsoning med Orestes med ulike fredsforslag, og da det feilet, henviste han til Bibelen som i henhold til hans tolkning viste at Kyrillos’ religiøse autoritet krevde at Orestes underkastet seg patriarkens politikk.[22] Orestes forble uberørt av disse argumentene, og det kostet ham nesten livet.

Rundt 500 fanatiske munker fra Natrondalen (Wadi El Natrun), det vil si fra den ene av tre tidlige kristne klostre lokalisert i ørkenen i nordvestlige Nildeltaet og hvor det er sagt at Kyrillos hadde studert, kom til Alexandria, antagelig rekruttert Kyrillos,[23] og satte i gang et opprør mot Orestes blant de kristne i byen. Disse munkene hadde grepet til vold femten år tidligere til støtte for Kyrillos’ onkel Theofilos. Munkene angrep Orestes og anklaget ham for ikke å være en kristen, og til tross for Orestes nektet for dette, var det en av munkene, en mann ved navn Ammonius, som slo ham i hodet med en stein, slik han ble dekket med blod. Orestes’ vaktgarde fryktet at de ville bli steinet av munkene og flyktet, men andre borgere i Alexandria kom ham til hjelp, grep Ammonius og jagde munkene. Angrepet på prefektens autoritet kunne ikke bli oversett og Orestes fikk Ammonius henrettet.[23] Kyrillos fikk tatt Ammonius’ lik og stilte det ut i kirken og utropte ham som en martyr og helgen. I henhold til Scholastikos var det ikke overbevisende for den kristne befolkningen, som viste at Ammonius var blitt drept for sitt angrep og ikke for sin tro. Orestes skrev til keiseren for å klage og Kyrillos gjorde det samme.[24][25]

Drapet på Hypatia

[rediger | rediger kilde]

Prefekt Orestes hadde politisk støtte fra Hypatia, en astronom, filosof og matematiker som hadde betydelig moralsk autoritet i Alexandria. På den tiden hun ble myrdet var hun antagelig over seksit år gammel. Mange studenter fra rike og innflytelsesrike familier kom til Alexandria for å følge hennes forelesninger, og mange av disse fikke senere høye posisjoner i regjeringen og i kirken (to av dem ble biskoper). Orestes hadde tidlig i sin tid som guvernør oppsøkt Hypatia for råd og hun hadde oppmuntret ham for å holde fast på hans sekulære autoritet. Kyrillos lot dem komme fram at det ville ikke ha vært problemer med Orestes om det ikke var for «den satanske heksen» Hypatia. Hedendom var antagelig ikke den egentlig årsaken for Kyrillos’ fiendskap, det er mulig at Hypatia selv kan ha vært kristen, og mange av hennes studenter som var kristne som ikke så noen konflikt med deres tro og hennes undervisning.[23] Om Kyrillos var direkte ansvarlig eller ikke, ble drev en opphisset mobb en dag i 415, etter sigende ledet av en mann kalt Peter, mot Hypatia, slet henne ned fra hennes vogn og drepte henne, hakket henne opp i småbiter og brente likdelene utenfor bymurene.[26][27][28]

Undervisning i filosofi opphørte ikke med Hypatias død, men det er klart at Alexandria ikke lenger var en by som trakk til seg lærde dedikert til åpen, akademisk undersøkelser.[29] Den nyplatonske filosofen Damaskios la skylden for drapet på Hypatia på Kyrillos.[30] I henhold til Johannes av Nikiû ble Kyrillos aldri tiltalt for drapet.[28] Sokrates Scholastikos skrev at Hypatia til sist falt som «offer for den politiske sjalusien som var rådende i tiden». Drapet på Hypatia provoserte stor offentlig fordømmelse, ikke bare mot Kyrillos, men mot hele den kristen befolkningen i Alexandria. Orestes selv ga opp og forlot byen.

Konflikt med Nestorius

[rediger | rediger kilde]

Kyrillos sto sentral i en annen betydelig konflikt, denne gangen mellom to kristne retninger, den i Alexandria, ledet av Kyrillos, og den i Antiokia, som angikk teologiske emner som refleksjon, fromhet og preken. Mens teologene i Alexandria framhevet de allegoriske tolkningene av Bibelen som fremmet en kristologi som fremmet foreningen mellom det menneskelige og det guddommelige, holdt teologene i Antiokia fast på en mer bokstavtro tolkning og en kristologi som framhevet skillet mellom det menneskelige og det guddommelige i personen Jesus Kristus.[31] Nestorius, før han ble patriark av Konstantinopel, hadde vært munk i Antiokia og således preget av den teologiske skole i Antiokia.[32]

Denne langvarige konflikten bredte seg ut ved første konsil i Konstantinopel i 381 hvor dets tredje kanonisk lov ((gresk: κανών, kanon, «regel, standard») bestemte at Konstantinopel skulle ha forrang over de eldre bispedømmene Alexandria og Antiokia. Striden mellom de to sistnevnte omfattet da også Konstantinopel. Konflikten ble løftet fram da Nestorius i 428 ble gjort til erkebiskop av Konstantinopel.[33]

Kyrillos fikk en mulighet til å gjenopprette Alexandrias forrang over både Antiokia og Konstantinopel da en prest fra Antiokia som var i Konstantinopel på Nestorius’ ordre holdt en preken mot å kalle Maria fra Nasaret for «mor av Gud». Da betegnelsen «mor av Gud» lenge hadde vært knyttet til Maria, klagde lekfolk i Konstantinopel på presten. Framfor å fornekte presten tok Nestorius ham i forsvar ved å argumentere for at Maria verken var en «mor av menneske» eller «mor av Gud» da disse refererte til Kristus’ to naturer; isteden var Maria «mor av Kristus». Kristus var, i henhold til Nestorius, forbindelsen av guddommen med hans «tempel» (som Nestorius kalte hans menneskelige natur). Kontroversen synes å ha vært sentrert rundt spørsmålet om Krisus’ lidelser. Kyrillos fastholdt at Guds sønn eller det gudommelige Ord, virkelig hadde lidelser «i legemet».[34] Imidlertid hevdet Nestorius at Guds sønn var i det hele tatt ute av stand til lidelse, selv i hans forening i legemet.[35] Eusebius av Dorylaion gikk så langt som å anklage Nestorius for adoptianisme, det kontroversielle teologisk standpunkt innenfor kristologien at Kristus fra begynnelsen av kun var et menneske som ble «adoptert» som Guds sønn ved dåpen.[36] Ved denne tiden hadde nyheten om kontroversen nådd fram til Alexandria. Ved påsken 429 skrev Kyrillos et brev til de egyptiske munkene for å advare dem mot Nestorius’ oppfatninger. En kopi av dette brevet nådde fram til Konstantinopel hvor Nestorius holdt en preken mot det. Det utløste en rekke brev mellom Kyrillos og Nestorius som gradvis mer grelle i tonen. Til sist sammenkalte keiser Theodosius II til konsilet i Efesos i 431 for å få løst striden. Konsilet kom sammen før Nestorius’ tilhengere fra Antiokia og Syria hadde mulighet til å nå fram, og han nektet derfor å møte da han ble tilkalt. Som forventet beordret konsilet for hans avsettelse og forvisning for kjetteri.

Da Johannes av Antiokia, patriark av Antiokia, og andre som støttet Nestorius, til sist nådde fram til Efesos, ble de rasende over å høre at Nestorius allerede var blitt fordømt. De samlet seg til sitt eget kirkemøte hvor Kyrillos ble fordømt for kjetteri og avsatt. Begge sider appellerte til keiseren. Theodosius II beordret for Kyrillos’ arrest, men han klarte å slippe unna og kom seg tilbake til Egypt. Derfra fikk han bestukket keiserens hoff og sendte en mobb, ledet av eremitten Dalmatius, til å omringe keiserens palass og skrike ut fornærmelser. Til sist ga keiseren etter og forviste Nestorius til Khargaoasen (Hibis) ute i ørkenen i sørlige Egypt.[37] Nestorius fikk senere reise tilbake til sitt kloster i Antiokia, og levde til minst 450, men datoen for hans død er ikke kjent.[38]

Kyrillos døde en gang rundt 444, og ble erstattet av sin personlige sekretær Dioskoros I av Alexandria, som fortsatte striden. Den varte i flere tiår, fra det andre konsilet i Efesos i 449 til konsilet i Khalkedon i 451, og videre.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Dictionary of African Biography[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c Odden, Per Einar (2001): «Den hellige Kyrillos av Alexandria (~376-444)», Katolsk.no
  3. ^ a b Humphreys, Kenneth (23. august 2008): End of Classic Scholarship in Egypt Arkivert 28. september 2009 hos Wayback Machine.
  4. ^ Killian, James (2011): Truth of Our Faith, iUniverse, s. 192
  5. ^ Gibbon, Edward (1776–1789): Decline and Fall of the Roman Empire, London: Strahan & Cadell, 47.
  6. ^ Miesel, Sandra (28. november 2011): «The Story of Hypatia: Did the Church stifle science in its cradle?» Arkivert 13. oktober 2018 hos Wayback Machine., Our Sunday Visitor
  7. ^ Russell, Norman (2002): Cyril of Alexandria: The Early Church Fathers, Routledge, ISBN 9781134673377, s. 204.
  8. ^ Farmer, David Hugh (1997): The Oxford Dictionary of Saints, 4. utg., Oxford: Oxford University Press, ISBN 978-0-19-280058-9, s. 125.
  9. ^ Schaff, Philip: «Cyril of Alexandria», The New Schaff-Herzog Encyclopedia of Religious Knowledge, bind III.
  10. ^ «Saint Cyril of Alexandria» Arkivert 29. september 2020 hos Wayback Machine., Franciscan Media
  11. ^ Palladius av Galatia: Dialogus, xvi; Sokrates Scholastikos: Ecclesiastical History, VI, 7; Sozomenos: Ecclesiastical History, VIII, 12.
  12. ^ Baur, Chrysostom (1912): «Theophilus», The Catholic Encyclopedia, bind XIV, New York: Robert Appleton Company
  13. ^ Fotios: Bibliotheca, 59, i: Migne, Jacques Paul (1857–1866): Patrologia Graecae, CIII, 105-113
  14. ^ Robinson, J. Armitage, red. (1904): Texts and Studies, bind VI, The Lausiac History of Palladius, Appendix I, s. 277
  15. ^ Chesser, Preston: «The Burning of the Library of Alexandria», eHistory.com, Ohio State University
  16. ^ a b Wessel (2004), s. 34.
  17. ^ Johannes av Nikiû, 84.92.
  18. ^ Sokrates Scholastikos, vii.13.6-9
  19. ^ a b Sokrates Scholastikos: [Schaff[død lenke],_EN.pdf Ecclesiastical History][død lenke] (PDF), s. 291
  20. ^ a b Wessel (2004), s. 22
  21. ^ Sokrates Scholastikos: Ecclesiastical History
  22. ^ Wessel (2004), s. 35
  23. ^ a b c Snygg, John (2011): A New Approach to Differential Geometry using Clifford's Geometric Algebra, Springer Science & Business Media, s. 78
  24. ^ Sokrates Scholastikos, vii.14.
  25. ^ Wessel (2004), s. 35-36.
  26. ^ Sokrates Scholastikos, vii.15.
  27. ^ Johannes av Nikiû, 84.87-103.
  28. ^ a b Mark, Joshua J. (18. januar 2012): «Hypatia of Alexandria: The Passing of Philosophy to Religion», Ancient History Encyclopedia
  29. ^ Snygg, John (2011): A New Approach to Differential Geometry using Clifford's Geometric Algebra, s. 79
  30. ^ Whitfield, Bryan J. (Sommeren 1995): «The Beauty of Reasoning: A Reexamination of Hypatia and Alexandria» Arkivert 2. september 2006 hos Wayback Machine. (PDF), The Mathematics Educator, 6 (1), University of Georgia, s. 14
  31. ^ Cross, F.L., red. (2005): «Adoptianism», The Oxford Dictionary of the Christian Church. New York: Oxford University Press.
  32. ^ Cross, F.L., red. (2005): «Nestorius», The Oxford Dictionary of the Christian Church. New York: Oxford University Press.
  33. ^ Davis, Leo Donald (1983): The First Seven Ecumenical Councils (325-787): Their History and Theology, Collegeville (Min.): The Liturgical Press, ISBN 0-8146-5616-1, s. 136-148.
  34. ^ Weinandy, Thomas Gerard; Keating, Daniel A. (2003): The theology of St. Cyril of Alexandria: a critical appreciation; New York: T&T Clark Ltd, s. 49.
  35. ^ Nestorius: Second Epistle to Cyril. Arkivert fra originalen den 7. juni 2011.
  36. ^ «Adoptionism», Christian Cyclopedia
  37. ^ Gibbon, Edward: Decline and Fall of the Roman Empire, 47.
  38. ^ Louth, Andrew (2010): 'John Chrysostom to Theodoret of Cyrrhus', i Young, Frances; Ayres, Lewis; Young, Andrew, red.: The Cambridge History of Early Christian Literature, s. 348

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kyrill_av_Alexandria&oldid=24635342»